4. søndag i advent: Matteus 1.18-25
18 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. 19 Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» 22 Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
24 Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone 25 og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.
Andakt av Kjetil Gilberg
«Jeg er gravid.» Gjennom årene har mange lengtet etter å kunne si - eller høre – akkurat denne setningen. De tre ordene forandrer det meste, og uttrykker at vårt største ønske snart skal gå i oppfyllelse. Andre ganger er det motsatt, ordene legger et besværlig beslag på framtiden. Drømmer og planer må settes til side. Hvordan skal vi klare dette? Vi vet ikke hvordan Josef ble fortalt at hans unge forlovede var gravid. Det vi vet, er at han ble redd for skammen familieforøkelsen ville medføre. For dette var en høyst upassende graviditet: Barnet var ikke hans. Det kom dessuten for tidlig, og de var ikke gift. Skammen ville ramme han selv, som hadde betalt medgift og sikret seg at den unge jenta skulle stå trofast ved hans side. Men først og fremst var det Maria som ville bli utsatt for folkets hånende blikk. Det hendte at kvinner i hennes situasjon ble steinet. Som oftest måtte de klare seg på egenhånd, i et samfunn der det var svært vanskelig for kvinner å forsørge seg selv og et barn.
Å bære fram et barn forandrer det meste. Josef fryktet ikke at hverdagen skulle bli snudd på hodet av bleieskift og nattevåk, men av skam. Skammens vesen er at den får oss til å trekke oss unna, og bli usynlige. Også Josef ville snike seg unna uten å tiltrekke oppmerksomhet, ved å skille seg fra Maria i all stillhet. Men Gud ville det annerledes, Josef forsvant ikke ut av historien. Han omfavnet i stedet situasjonen, etter at en engel kom til han i en drøm. Engelen fortalte at barnet som var på vei ikke ville bringe skam - men frelse. I stedet for å la frykten for skam presse Josef og Maria til en tilværelse på utsiden, viste Gud sitt vesen: Gud skammer seg ikke over noen - Gud elsker oss. Derfor kommer Gud nær den som sliter, og reiser han opp. Gud ga Josef uendelig verdi, framtidshåp, og et mot som var større enn alt som kunne bryte han ned.
Også i dag skammer vi oss over ting vi skulle ønske var annerledes: Ensomhet, dårlig økonomi, nederlag, eller en kropp vi ikke er fornøyd med – slike ting får oss til å skjule oss for andre. Vi plasserer oss selv på utsiden. Men i møte med Gud trenger ingen å trekke seg unna. Hos Gud hører alle hjemme. Takket være Josef og Maria, fant Gud sin plass på jorden midt i vår skrøpelighet – som et lite barn. Slik skulle han frelse verden fra alt som trykker oss ned.