Tekst første søndag i advent: Matteus 21.10-17
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» 12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» 14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!» 17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.
Andakt av Kjetil Gilberg
På tempelplassen i Jerusalem hadde handelsstanden tatt kontroll, de solgte duer som fattigfolk kunne ofre. Her var det ikke mulig å bruke romerske eller greske penger. Tempelet hadde egen valuta, og man måtte veksle til skyhøy kurs. Jesus tok et voldsomt oppgjør med selgernes grådighet og utnyttelse. Han veltet bord og benker, og kalte templets forgård for en røverhule. Gjennom hele evangeliet går det en rød tråd: Jesus renser vekk det onde, noen ganger rundt oss - andre ganger i oss. Og når Jesus tar et oppgjør med synd, etterfølges det av frihet - også denne gangen: Blinde og lamme kom til han, og han helbredet alle. Barn strømmet til, og ropte: «Hosianna, Davids sønn.» Tempelplassen ble forvandlet til det den var ment å være: Et sted for gudsnærvær og tilbedelse, der de fattige ble gitt nytt liv og ny verdighet. Og der de som utnyttet andre, fikk mulighet til å vende om. Alle kunne starte med blanke ark.
Budskapet om en ny start, må være en av kirkens fineste skatter. Etter å ha møtt en nabo på gata, tuslet jeg videre og sa setningen høyt til meg selv. Hun hadde mast og kjeftet på barna sine, og det var så dårlig stemning hjemme at hun måtte ut for å roe seg. Så sa hun: «Jeg er jo ikke en kristen slik som du. Men én ting misunner jeg deg. Spesielt på kveldene når alt har roet seg, da får jeg så dårlig samvittighet. Da skulle jeg ønske at jeg kunne be til Gud, og legge alt bak meg. Tenk å legge seg om kvelden, og være helt ren.» Den samme setningen gikk gjennom hodet i forrige uke, da Petter Dass – prisen ble utdelt i Oslo Domkirke. Som en del av programmet ble forfatteren Olaug Nilsen intervjuet, om sitt forhold til kirke og tro. Hun fortalte at hun meldte seg ut av Den Norske Kirke da hun var seksten. Hun kan fortsatt ikke bli med på trosbekjennelsen, siden hun ikke tror på noen gud. Men så fortalte hun: «Syndsbekjennelsen derimot, den er jeg med på – den rommer alle.»
Det slo meg at uansett livssyn, kjenner alle sannheten om seg selv: Ingen er perfekte. Heller ikke verden er perfekt. Derfor trenger vi et sted å gå med vår utilstrekkelighet, slik at vi kan legge det vonde fra oss. Både det vi har påført andre, og det vi selv har blitt påført. Som på tempelplassen gir Jesus oss også i dag det vi trenger: Han gir den som påfører andre vondt mulighet til å endre kurs, og den som er utsatt for urettferdighet ny verdighet. Det er noe å tenke på for alle menigheter som kutter ut syndsbekjennelsen, i frykt for å støte folk vekk. For når vi forkynner sunt og sant om synd, trykkes ingen ned. Tvert imot: Alle settes fri.