På slutten av 90-tallet samlet nåværende pastor, Kjetil Gilberg, en gjeng på åtte personer. Alle hadde en tro, men ingen gikk i en kirke, og derfor begynte de å møtes regelmessig.

Våren 1998 begynner disse menneskene å arrangere gudstjenester. De leier Katakomben, som er en nedlagt kafé i Akersgaten, og har fem gudstjenester der før sommeren. Flere folk kommer innom, mange bidrar på ulikt vis, og fra høsten 1998 til høsten 1999 har de møter annenhver søndag.

Høsten 1999 blir Kraftverket formelt registrert og dannet som en egen menighet i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Dette betydde at gjengen kunne adoptere noe som var kjent, men samtidig lage en ny form.

Det går tre-fire år, menigheten blir forholdsvis etablert, men så kommer utfordringer på løpende bånd. Folk blir travle, noen flytter, menigheten får en identitetskrise, flytter på seg og deler lokale med Subchurch. Her holder menigheten til knapt ett år, før de igjen må flytte på seg. De blir stående uten lokaler, og fra juni til oktober arrangeres det ikke en eneste gudstjeneste. Nødløsningen blir å møtes noen ganger i Vestre Frikirke.

Nesten ti år senere er Kraftverket fortsatt i Vestre Frikirke, og gjennom den tiden har det gått litt fremover for hvert år med alt som er målbart. Litt flere medlemmer, litt flere husgrupper, litt flere folk på møter, og litt flere som bidrar. Sakte, men sikkert har det blitt bygd noe som solid, tuftet på verdiene fra starten av: Å være en menighet som formidler troen på en måte som er relevant for mennesker som bor i Oslo, og å være et naturlig alternativ for mennesker som ikke er vant til å gå i kirken.